Arild Rein er ein forfattar som vart født i Stavanger i 1960. Han har skreve blant anna Hundedagane og Grisekoret. Kaninbyen er den siste boka i denne trilogien. Då Stavanger i 2008 vart valt til kulturhovudstad, og i den samanhengen vart boka plukka ut som den boka alle kunne få gratis. Dette var eit prosjekt som Stavanger Kulturhus ledet. Prosjektet var vellykka og mange las boka i 2008. Det har heilt sidan boka vart gjeve ut i dette sambandet vore delte meiningar om kor god boka er. På første sida i boka er det skreve eit dikt av Beratand Russel (1872 – 1970). Dette dikta seier mykje om hovudpoengane til Rein i boka.
“Eg trudde dei fleste likte pengar betre enn noko anna ,men eg har oppdaga at dei likte øydelegging endå betre “ (Russel, Beratand referert av Rein 2004, s. 5)
I boka Kaninbyen, kritiserast nytta og tydinga av pengar i Noreg. Rein kritiserer det han kallar fiffen i det norske samfunnet, men det vondaste av alt er øydelegginga av vennskap, norske normer og miljø. Eg vil seie at boka, i motsetnad til kva vi vanlegvis gjer og les, er rett fram heilt ærleg. Boka handlar i grove trekk om livet til Johnny Roxmann og byen Stavanger. Johnny er ein tidlegare politimann. Han har problem med å bli ein del av samfunnet og følar seg utanfor. Roxmann bur i kolonihagen på Eiganes, ein bydel i Stavanger, og leier ut leilegheita si til prostituerte. I boka treffer han mange ulike personar. Mange av dei har kome litt kanten av samfunnet. Nokon av hans vennar er for eksempel prostituerte. Han får ekstra god kontakt med thailandske Kim. Han er plaga av migrene og hevdar at han ikkje har kontroll over ”den helvetes jævla sjukdommen.” (Rein 2004, s. 67.) Han seier fleire gonger at Noreg, Stavanger og heile petroleumsfondet kan ryke og reise. ”Heile Noreg føretrekk jo faen ikkje gjera ein jævla skit, og leva på aksjeutbytte og fond.” (Ibid s. 80.) I boka blir brukt det eit kraftig språk, men sjølv om dette av og til forstyrre, forstår eg kva forfattaren prøver å seie. Eg kan til tider kjenne meg lite igjen i hovudpersonen. Han er lei av å leve dette A4 livet som vi fleste leve i. Han er lei av familiar som køyrer stasjonsvogn, som bur i store hus med fin hage og trur dei har oppskrifta på eit vellykka liv. Lei av å sjå ned på folk som ikkje vert klassifisert som normale menneske. Roxmann framstår som ein outsider som er lei av kva andre synas om han, men kvifor er han det? Dette har kanskje noko med at han har vore ein vernar av loven og at loven er viktig for han, sjølv om han bryt han ofte. Boka er svært samfunnskritisk, men samfunnsforakten som blir fremja i Kaninbyen har avgrensa verd som systemkritikk, men den får ein viktig og oppsiktsvekkande funksjon litterært sett for Kaninbyen som roman. Rein set mange av handlingane og formuleringane på spissen. Dei sterke og relevante poenga forfattaren er ute etter, er skjult bak ein fasade av banning og unyanserte utrykk.
Eg synest boka var verken god eller dårleg. Eg ville nok ikkje ha tilrådd denne boka til nokon. Legg me språket i boka til sidan, får ei bok med eit viktig bodskap. Uheldigvis følar eg at den store nytta av banning øydelegg mykje. Sjølv om banninga skal være eit verkemiddel, blir eg i staden fokusere og får ikkje med meg det som verkeleg står i boka. Eg får verken med meg teksta eller handlinga mellom linjene, blir eg for opphengt i språkbruken. Dette gjer at eg som les ikkje alltid får med meg kva han prøver å formidle. Sjølv om eg ikkje vil verken tilrå eller åtvare folk om å lese boka, så synest eg at Rein er flink til å byggje opp stemningar som ofte blir til sitat. Desse sitata har ofte ei skjult sanning. “Lærer ein seg ikkje å stjela, blir ein faen aldri rik.” (Ibid, s. 79) Dette sitatet er eit døme på Rein si fortellarteknikk. Han meiner ikkje direkte at folk stelar, men at folk er grådige.
Denne boka er eit godt døme på mangfaldet av litterære bøkar vi har i Noreg og kan nok for ein god del vere til inspirasjon. Han kan inspirere folk til å skrive bøkar og tekster med skjulte poeng og bodskapar. Dette kan, med dei rette verkemidla, føre til nokre særs spennande tekstar.
Etter å ha lese boka og tolka han, ser eg mange ulike tolkingar. Ein kan bli blinda av språkbruken eller ein kan sjå på språkbruken som et verkemiddel og heller fokusere på poenga i boka. Me i Noreg lever på øvste hylle. Når vi er så langt opp, er det langt å falle ned. Kan det hende at Roxmann er meir klartenkt enn mange av oss trur?
Kjelder:
Rein, Arild. 2004. Kaninbyen. Det Norske Samlaget. 2004. Oslo
Bilde:
'Encadré (Jardim Botânico, Rio de Janeiro)'
http://www.flickr.com/photos/33432224@N00/2285253737




